Foto, fritidsproblemer og fascinasjon

Der var den igjen. Denne merkelige følelsen jeg ikke liker at sniker seg inntil meg. Den kryper ned langs ryggraden og pakker seg rundt transversus abdominis uten man legger merke til det. Ikke før den har fått gravd seg godt inn, så godt inn at det ikke lenger er en enkel operasjon som skal til for å fjerne denne følelsesmessige amøben som snylter på meg selv og tankene mine – merker man den. Men da er det for seint.

Jeg forsvinner langt inni mitt eget hode. Det gjør jeg ofte. Jeg ser bilder og hører tanker, og øver på ting jeg vil si til diverse mennesker – men som jeg aldri faktisk tør å spytte ut. Jeg bleikner alltid, snur i døren. Ganen nekter, tungen blir lam. Dikter opp en unnskyldning for meg selv så jeg slipper. Tenker – nei, neste gang. Ja. Da gjør jeg det. Neste gang er fint.

Det skjer mye der oppe. Jeg sitter og stirrer ut i intet, men stirrer allikevel langt. Øynene fokuserer på det som foregår i hjernebarken. Det bare jeg ser. Alle de forvirrende tankene og bildene av ting jeg har sett, skal se og håper på å se. Jeg gjør det også når det er mennesker rundt meg. Det må jeg slutte med. Går det bra med deg? Spør de. Er alt i orden? Er du trist? Er du trøtt? Men tror de begynner på bli vant til det nå.

Jeg kan ikke påstå at jeg er noen av delene. Ja, det går helt greit med meg. Det meste er i orden. Trist? Mulig. Men sier nei. Kanskje litt trøtt. Ja, jeg fikk ikke sove. For mange tanker. For mange dersom, hvis og frem til fall. For mange ja, men. For mange skjerp deg, ingenting kommer til å forandre seg. For mange nå må du forandre deg.

Jeg tror ikke folk liker meg egentlig. De bare tror det. Og som følger av at de bare tror det, forsvinner det fort når de innser at det å tro ikke er nok. Du må mene, tenke, føle. Tro hjelper mange her i livet, men det er bare hjernen din som søker etter det beste. Hjernen klamrer seg til håpet om noe bedre, større, annerledes, bra. Og det handler ikke bare om religion og liv og død og himmel og helvete, det handler om medmennesker og inntrykk. All tro blir testet på et tidspunkt. Jeg er realist. Jeg tror ikke før jeg kan se det, forklare det, gjenskape det. Jeg har lite tro på mennesker. Som følger av det er det naturlig for meg å komme til konklusjonen at mennesker ikke heller har tro på meg. Og jeg veit hvordan jeg er – jeg veit hvordan jeg oppfører meg, hva jeg sier, hvordan jeg sier det, hvem jeg sier det til. Hvorfor skal ikke du gå lei av meg også?

Følelsen ruger rundt magemusklene her jeg sitter. En husokkupant, en plageånd, en mygg som suger ut alt for mye av det jeg trenger. Jeg kan ikke forklare det, veit ikke hva det er, hva det kommer av. Ikke hva som forårsaker det, hva som får det til å forsvinne. Men jeg merker jeg har lyst til å unngå mennesker, isolere meg. Gå lange turer i mørket med høy musikk på ørene. Men jeg tvinger meg selv til å være sosial.

Jeg stirrer ut i ingenting igjen. Men tankene får en annen retning når denne følelsen har bosatt seg i meg. De er tomme. De handler ikke om noe, de har ingen mening, noe formål. De er verken positive, negative eller produktive. Det er bare en masse av ingenting som utvider seg eksponentielt over tid. Jeg legger meg ned, lukker øynene og venter på at det skal gå over.

Trondheim er et fascinerende sted værmessig. Her er det mildt lenge - og så blir det plutselig kaldt. Dette kan også variere fra dag til dag - 10 blå den ene dagen - 10 røde den neste. Det er nå så. Men det begynner å bli en smule problematisk når den ene kalde dagen får for seg at den skal begynne å snø - hvorpå nestkommende dag gjør denne snøen til slaps - hvorpå dagen etter fryser denne slapsen til is. Som ikke smelter - for nå, nei nå er det slutt på de milde dagene. Resultatet? Et isbelagt og helsefarlig Trondheim. Takk, O ærede værguder for den fantastisk gjennomtenkte planen.

Kanskje det var med vilje? Kanskje dere sitter der oppe og drikker mojito av frostede glass mens dere ler ondskapsfullt og titter ned på stakkars meg mens jeg ligger der og kaver som Bambi på veien utenfor blokken min - med vesken flyvende avgårde og tenner som fyker alle veier mens forbipasserende gir meg et skeptisk blikk og sikkert lurer på hvor jeg har lært de glosene som kom ut da jeg oppdaget at en bit av tannen min var borte. Takk så meget - O store og allmektige, ondskapsfulle værguder - nå må jeg gå rundt og se ut som en hillbille som mener tannleger er kvakksalvere på linje med djevelutdrivere og naturmedisinere - i den grad de i det hele tatt har hørt om odontologi og dertil behandlinger - med en halv fortann til allmenn beskuelse frem til tirsdag klokken 17.10. Fryd og glede.

Jeg tror jeg mangler et gen - eller har et for mye. Det berømte kløne-genet. Et lite, krøllete gen som ligger der latent og slår til hver gang jeg skal gå gjennom en dør eller reise meg opp eller helle noe i et glass eller håndtere skarpe ting. Nei, jeg blir ikke mishandlet hjemme. Jeg gikk faktisk på en dør. Blodig pizza? Åja. Sandra som reiv ost.

Om noen veit hvordan man blir kvitt dette genet - eller fortelle meg hva jeg må svelge for å få det genet som mangler - la meg vite det og du vil bli elsket for alltid av undertegnede. Imens skal jeg sitte her, polstre meg selv og plastre mine skader, mens jeg sterkt vurderer å ta frem skøytene når jeg skal frakte meg selv rundt i denne isbelagte byen. Så skal jeg bli buktaler frem til tirsdag, og bare smile med lukket munn. Ikke det at jeg er bitter.

Kanskje litt.

Hukommelsen min har store, sorte, svidde hull. Krater nærmest. De ekspanderer for hver dag som går. Jeg husker fragmenter – et og annet bilde her og der – som opplyst av den grelle blitsen fra et engangskamera. Dette krateret kalles barndommen min.  

Mor er fornærmet, såra og vonbråten – men ikke minst oppgitt. For slik hun ser det, som hjemmeværende mor frem til jeg var åtte (igjen, dette er ren gjetning, for ingen konkret hukommelse om når mor begynte å jobbe har jeg ikke..) var alle disse dagene med kjøkkenet nedklisset av trolldeig, maling, glitter og glanspapir og alle sykkelturer, fjellturer, båtturer og ymse andre utflukter stort sett bortkastet tid. For jeg husker det jo ikke allikevel..! Dog liker hun å tro at det har dannet et slags grunnlag for den jeg er i dag. Meget mulig sier nå jeg, men det hadde nå vært fint å kunne mimre litt om gode, gamle dager en gang i blant og. Selv min mimring om forrige uke er litt vag – takk til deg som tildelte meg hjernen til en dement fisk av typen gull.  

Men det jeg faktisk husker tror jeg allikevel kan gi et relativt godt helhetsbilde over hvorfor jeg er som jeg er i dag. Familien Heier Evensen er nemlig – og vil aller mest sannsynlig alltid forbli relativt spesiell. Men vi er da alle spesielle sier du? Vel, noen litt mer enn andre.  

La oss begynne med far. Det jeg husker best fra mine tidligere år, er at det var far som lakkerte mine små pølsefingre rosa da jeg var liten og ekkel. Det var også far som var middagslager og kjøkkensjef med forkle og mel i pannen. Man kan jo også nevne at når far hadde mel i pannen var det mel over resten av kjøkkenet også. Det er der mine sølegener kommer fra – og det var visst et fryktelig dominant gen her i gården. Nuvel. Mens far var på kjøkkenet og sølte mel og lakkerte negler, var mor å finne i en grisebinge eller i skogen med sin beste motoriserte venn Johnsred – og tok ut skjult aggresjon over mann og barn på intetanende trær enten de hadde noe inderlig ønske om å bli ved eller ikke. Ja – min mor er litt mann – men motorsag. Utdannet bondeknøl er min beskrivelse av denne velsminkede damen med lange, røde negler inni tømmerhoggerhanskene. Agrotekniker heter det visst på fagspråket. Nå sitter hun bak en skranke og gir gamle, innskrumpede bønder råd om blodmidd på høna, smådyr på engletrompeten og hva man skal gjøre om man har vært så uheldig å få plommepung – mens hun intenst prøver å ikke le av disse problemene, for mor har visst en tendens til å klatre ned i kofferten hun og.  

Så der har vi guide til Sandra skavanker del 1-4: Jeg syns menn hører til på kjøkkenet, jeg søler som en bartender med Parkinson, jeg er litt mann – som min mor og jeg har arvet denne kofferten jeg praktisk talt bor i. La oss gå videre.  

På barneskolen fikk jeg forbud fra mine foresatte om å synge eventuelle sanger jeg hadde lært i løpet av sommerferien. Disse sangene var nemlig i god Hvalersk tradisjon drikkeviser – og ble prentet inn i mine små, grå etter utallige kvelder og dager med merkelige, men fantastiske Hvaler-mennesker. Barnevakt var nemlig oppskrytt. Men dette kan vel kanskje ha vært til min fordel da jeg alltid har omgåtts bra med voksne mennesker – og kanskje det også er grunnen til at folk alltid har trodd at veslevoksne meg har vært eldre enn det jeg er. Man blir hva man omgås, er det ikke slik? Men misforstå meg rett – verken mor eller far var alkoholiserte hele sommeren med barnet plassert på en krakk ved siden av seg. Nei, sommeren på Hvaler er fylt med strandkrabbefiske, bading, bål og gitarspilling – med eller uten promille.  

Apropos gitarspilling kan man nevnte at mor er trubaduren i flokken. Til sin 40-årsdag fikk hun motorsag og 12-strengers gitar. Fantastisk kombinasjon. Nå er også et godt tidspunkt å nevne fascinerende unntak i Sandras hukommelsestap #1: utmerket husk når det gjelder sangtekster og filmreplikker. Det er merkelig – nærmest freakish – og utrolig irriterende. Har jeg blitt fortalt. Tro meg, du vil ikke se på film med meg i samme rom. Jeg snakker med på replikkene på filmer jeg har sett én gang og synger på sanger jeg hørte i heisen. Mors gitarklimpring og unntak #1 er derfor grunnen til at jeg har uhorvelig mange unyttige sangtekster fra alskens epoker og utallige sjangre. Mye svensk, mye sært og mye unyttig. Men for all del hjernen min – spar på den informasjonen. Bra. Jeg har også arvet mors merkelig fascinasjon av André Bjerke. Jeg kunne lange, kompliserte dikt utenat allerede i tredje klasse. Helt normalt å kunne sitere ”Dialog med et speilbilde” ordrett før man har fylt ti år spør du meg. Sikkert en psykolog der ute som er uenig.  

Så der har vi punkt 5-8 i min merkelig eksistens: fikk ikke lov til å synge drikkeviser på skolen, var veslevoksen i mangel av barnevakt, har uhorvelig mange merkelige sangtekster lagret i hjernebarken og siterte André Bjerke før jeg hadde rundet mitt tiende leveår.  

Noen av disse blitsglimtene som lyser opp krateret er nokså koselige og. Jeg veit riktignok ikke om det er reelle minner, eller om jeg har sett bilder fra situasjonen. Jeg husker blant annet min bestefar som trillet bror og meg rundt i en hjemmesnekret trillebår ment for vannkanner rundt hytten på Enhuus. Jeg husker også en fiks patent på en huske laget av en modifisert, oransje stol og noe tau og mormors tre som ikke måtte hoppes for hardt på – i frykt for at det skulle ødelegges. Har på følelsen at sistnevnte er en slags vrangforestilling man hadde.  

Et annet koselig minne ble det kastet et litt annet lys på her om dagen. Man snakket om lyn og torden – og hvordan enkelte er redde for den slags. Min bror og jeg er ikke en av dem. Jeg sover aldri så godt som når Tor tar en skikkelig omgang med hammeren sin der oppe. Det kan vi takke mor og far for – for hver gang uværet senket seg over Plankebyen ble vi plassert i baksetet på bilen og kjørt av gårde for å ”se på været”. Bikkja lå igjen hjemme – innerst inne i et hjørne, klemt inn under sofaer og hjørnebord med halen godt stappet mellom beina. Dette ble imidlertid oppfattet som koselig av oss to små, lett påvirkelige mennesker som til dags dato håper at mørke skyer gnistre og som gleder seg når de merker at det begynner å bli lummert ute. En vis sjel ødela imidlertid denne idylliske illusjonen for meg her om dagen – da hun nevnte muligheten for at mor og far også egentlig ville ligge under et hjørnebord med halen mellom beina når uværet kom luskende – men som innså at en bil med gummihjul sikkert var tryggere enn et hundre år gammelt trehus. Pingler med halen mellom beina eller ikke – bror og jeg kommer aldri til å være redde for bulder og gnist.  

Du lurer kanskje på hva fascinerende unntak #2 er? Jo, det er kanskje enda merkeligere enn nummer én. Jeg har nemlig en merkelig bra stedsans og et ganske omfattende bibliotek av plantegninger på lager. Jeg finner frem og ser for mer gater og steder på plasser jeg kun har vært én gang. Og selv om jeg ikke husker min farmor som dro til nyere jaktmarker den sommeren jeg fylte åtte – hvilket jeg skjemmes over – kan jeg uten problemer tegne en nøyaktig plantegning av leiligheten hennes. Forklar den, du.  

Men minner eller ikke – jeg har nå blitt som jeg har blitt. Jeg tror det er en viss mulighet for at denne merkelige, selektive hukommelsen er en grunn til at det er fotograf jeg har planer om å bli. Kanskje jeg trenger visuelle påminnelser for å ikke glemme verden rundt meg helt. Kanskje det er der min fascinasjon for å fryse øyeblikk for ettertiden kommer inn – for hvor enn visuelt mitt sinn er, så husker jeg ikke halvparten av livet mitt engang.  

Alt jeg veit er at folk ler av meg fordi jeg er litt merkelig – men det er greit – at mor, far og bror har mye rart for seg, men at vi ikke har kranglet en dag i vårt liv. SÅ kanskje de gjorde noe rett, da. Selv med merkelig rollefordeling i hjemmet, motorsager, drikkekviser og andre viser, lyn og torden, vrangforestillinger om trær og plantegninger i det merkelig hodet mitt. Og beklager bror – for at jeg ikke husker mer av vår barndom sammen, men jeg kjenner deg nå, og hopper uten problemer foran tog, utenfor klipper eller kneer Osama Bin Laden i bjellene for deg – uansett hva jeg husker – og det tror jeg du veit også. Så kanskje er det ikke så nøye hva man husker av det som skjedde for mange år siden. Det ligger nok gjemt under tvangstanker og vranglære et eller annet sted.

I dag – i dag er en fin dag å være menneske, en fin dag å være meg. I dag er en dag hvor jeg sitter og smiler på bussen, en dag hvor enhver sang gjør meg munter, og enhver forbipasserende ønsker meg lykke og hell. Enhver fremmed får et smil, ethvert kjentfolk får en klem.

I dag er en dag hvor jeg går av bussen og går veien hjem jeg har gått så mange ganger før – uten å se i bakken. Jeg titter opp på den mørkeblå, nesten sorte himmelen og skyene som beveger seg med meg idet jeg går over den store grusplassen. De følger meg, de skyver seg unna. Gjør plass for denne himmelen som henger der oppe og glitrer i nattemørket. Denne himmelen som virker like munter men samtidig melankolsk – som meg selv. På ørene er favorittmusikken, og jeg synger med uten å se meg om etter forbipasserende. De kan fortelle om dette gale, smilende mennesket som sang høyt for seg selv når de kommer hjem.

I dag er en dag hvor jeg bare har gode minner, tenker på fine opplevelser med herlige mennesker. Denne dagen henger latteren løst, med nettopp disse menneskene. Jeg tenker på det negative og – de negative, men hjernen min kalkulerer ut en måte å se det positive i situasjonen. I dag er dagen jeg får bekreftet nye vennskap, og vi er bitre sammen. Men jeg smiler selv om bitterheten kommer litt frem. Jeg har jo noen å dele den med.

I dag er en dag hvor jeg ikke virker så håpløs. Jeg har fått bekreftelse. Jeg kan glemme de menneskene jeg har lagt bak meg, for de nye gjør avstanden lengre – og savnet mindre. En slags omvent proporsjonal som gjør verden enklere, og gjør at x nesten blir 0. X kan aldri bli 0. Men nesten.

I dag er dagen hvor jeg legger meg seint, for jeg driver med det jeg alltid gjør når jeg er blid (eller frustrert og sint). Jeg skriver. I dag er en av de dagene hvor skyene har forsvunnet og jeg kan sove i måneskinnet. På flere måter enn én. Jeg elsker den følelsen. Jeg liker at det er månelys som treffer meg når jeg ligger der i det mørke rommet mitt. Jeg liker det lyset. Ingenting er så koselig som å sove i det blålige skinnet fra noe så langt unna – noe så fjernt og ukjent, men som allikevel gir en herlig trygghetsfølelse. Det minner meg om hjemme.

I dag er dagen jeg har lyst til å tilgi alle. Jeg har lyst til å tilgi meg selv. Jeg har lyst til å fikse alt for alle, og for meg selv. Jeg har lyst til å få viljestyrken til å yte mitt beste – alltid. Jeg har lyst til å vinne, kjempe, bli noe. I dag er dagen jeg faktisk tror jeg kan.

I dag er dagen jeg sovner med et smil om munnen.

Jente på 20 fra Fredrikstad som for tiden bor i Trondheim søker reparatør som kan fikse meg selv og sjelen min. Jeg er litt spesiell, men det har min mor sagt er greit. Jeg har endel tvangstanker som innebærer sort blekk, rettskrivning, grammatikk og nynorsk, samt endel andre skavanker. Du bør ikke være redd for offentlige utbrudd av latter og tullprat. Man liker å dumme seg ut når man forårsaker det selv. En fordel om du kan førstehjelp. Jeg er defenisjonen av kløne, så minstekrav er plaster i lommen. Fint om du har breie dørkarmer og myke dørhåndtak - Jeg kommer til å gå på dørkarmen og slå meg på håndtaket. Mange ganger. Det feiler aldri. Og ikke bli redd når jeg ler - det er ikke et astma-anfall, jeg dør ikke, jeg har bare trange luftveier og får ikke puste. Ironien og sarkasmen må du bare venne deg til - jeg er uhelbredelig. Jeg er også merkelig opptatt av krill og André Bjerke. Vennene mine er horer og nørds, så om du er fordomsfri hjelper det også. Fordel: er ganske mann, så om noe trenger å bli skrudd, hamret eller spikret, så kan jeg gjøre det for deg. Ulempe: leser aldri bruksanvisninger. Generelle fobier: heisdører, automatiske dører og FotoImport. Jeg ble most av en sånn dør en gang. Traumer. FotoImport er en helt annen historie - men det innebærer en skjult inngang, skummel trappegang uten lys, bomberom med store, skumle dører og mann med centimetertykke briller. Om jeg forsvinner noen gang - sjekk bakrommet der etter liket mitt. Så - om du vil deg selv vondt - bli min reparatør, og se om du kan tine isfronten min. Kanskje en føner hjelper. Eller en viftovn/terassevarmer eller lignende. Lykke til. Men vurder å løpe før det er for seint.

Man gjør alltid ting man angrer på, handlinger som kanskje ikke er så heldige, erfaringer man kanskje kunne vært foruten. Man tenker og funderer. Om jeg bare hadde, tenk om - dersom, hvis og frem til fall. Men i bakhodet veit man at man ikke får gjort noe med det. Gjort er gjort, spist er spist. Er det ikke slik?

Man skal lære! Ja. Det er det man skal. Erfaringer man gjør her i verden, valg man tar, feil eller riktige, kloke eller mindre gjennomtenkte, det er det som legger veien for deg her på den våte planeten vår. Det er det som danner kartet til den du er og etterhvert vil bli. Neste gang gjør du ikke det samme, tenker du. Neste gang skal det bli annerledes, neste gang skal alt bli så bra!

Men etterpåklokskap og faktisk handlig har en tendens til å overmanne hverandre. Idet man sitter der og funderer og etterpåklokskapens lys letter opp alle skygger av tvil om at det du har gjort var feil - eller riktig - glemmer man hvorfor man gjorde det man gjorde. Man fokuserer bare på resultatet. Så kommer dagen du har havnet i situasjonen igjen, og bryteren til dette lyset du for ikke så lenge siden var så opptatt av blir slått av - lyset blir blåst ut som et nedbrent stearinslys og blinker som et gammelt lysrør før det endelig tar kvelden. Så er vi tilbake til start. Tenk om. Neste gang. Ja, da skal alt bli bra.

Helt til lyset begynner å blinke.

Jeg vil også kunne fikses med gaffateip.

Jeg undrer. Igjen. Det skjer ganske ofte. Litt for mye innimellom, litt for mange bekymringer uten grunn. Hodet mitt virker på merkelige måter, stemmebåndet sier underlige ting. Noen ganger strømmer det uten stopp. Da blir folk rare. De syns sikkert jeg er rar. De ler litt - eller ler veldig. Eller bare ser rart på meg med et skeptisk blikk. Ikke alltid jeg klarer å stoppe. Da må du hjelpe meg.

Jeg synger. Mest når jeg er alene. Jeg er en skapsanger, en dusjsanger, en kinosanger. Bror blir flau når jeg synger med på vignetten når vi er på kino. Men det er nå helt normalt spør du meg. Resten av menneskene i kinosalen stusser litt og. Bror later som om han er støttekontakt. Men noen ganger må man bare - noen ganger må jeg slippe ut litt lyd som har samlet seg opp i strupen. Hvorfor ikke på kino? Ikke si du blir flau, da synger jeg bare høyere og jævligere. Å dumme seg ut er morsomt når man forårsaker det selv.

Jeg skriver. Jeg har blokken min som redder meg fra sorte hull. Skriveblokk og sort kulepenn har vært redningen mange ganger - de gangene lyd ikke hjelper. Og ja - pennen må være sort. Tvangstanker er en del av min sjarm. Når jeg skriver renner begeret over og ned på papiret. Terapi. På en måte. For meg selv. Det er ingen som leser det. Kanskje like greit. Sikkert ganske disturbing om du ikke bor i mitt hode.

Så jeg er visst merkelig. Har jeg blitt fortalt. Jaja. For seint å gjøre noe med det nå.